Hvorfor må folk på død og liv springe rundt å finne seg selv?
Kan ikke en bare sveve rundt der ute som et udefinert og åpent menneske.
Må en finne noe en kan ramme inne for å si at er seg selv, må en sitte der og stirre seg i navelen med den ene fingeren begravd i jorden?
Er de redd for at noen andre skal finne dem først, eller å ikke bli funnet?
Jeg møter meg ofte i døren, det er den mest ubehagelige måten å finne seg selv på.
Du tror du åpner en ny dør, men neida. Der er du, igjen.
Det er da jeg mener du skal gå en annen vei, når du skaller deg selv ned på vei ut en dør.
Ta deg i hånden og sikt mot himmelen.
Finn noe nytt.
Voks fra røttene og opp, ikke stikk hodet tilbake i jorden.
Inni meg har jeg et sort hull, det sluker alt som er rundt det.
Lys
Kjærlighet
Glede
Aksept
Hullet er mørkt, dypt og lite men tett
Frykt
Hat
Sorg
Jeg rusler rundt i mitt eget lille univers, jeg elsker livet og livet elsker meg
Men plutselig er det der igjen.
Hullet.
Jeg har en sol, en lys brennende ildkule.
Varme
Glød
Mot
Engasjement
Mitt lille univers.
Den eneste som eksisterer nå, er varmen fra den lille kroppen.
Å ligge hjerte mot hjerte.
Jeg kan kjenne den myke lukten av baby.
Tenk at du var gjemt inni meg.
To øyner som møter mine, du er her men fortsatt langt borte.
Ta den tiden du trenger på å komme frem og møte verden.
Det haster ikke.
Vi er på vei ut av boblen nå, begge to.
Svever mellom søvn og våken.
Hjertene banker hardt og trygt, taktfast i utakt.
Vi lukter, føler, lytter, nyter den første kontakten.
Så dukker vi ned i tåkeverden igjen.
Det flammer, stråler og forsvinner
Noen ser lyset
Andre føler varmen
Fåtalles slukes opp av det
Enkelte har glemt det
Men det er der
Midt i mellom livet og det andre
Jeg lever innover, mot magen og det lille mennesket som snart skal komme.
Føler innover.
Tenker kun korte tanker.
Om livet før og siden.
Føler litt på frykt og glede, side om side.
Så svever jeg her i en liten boble, med en liten boble inn meg.
Nå sprekker vi snart begge to og jeg strekker meg ut igjen.
Det ble jeg, jeg snek meg til å inngå ekteskap uten at famile og venner visste noenting. Fremdeles finnes det nok både familie og venner som ikke vet. Skuddårsdagen var dagen, fire år etter at mann fridde. Det er forunderlig hvor mange som skal fremstå som åpne og uavhengige av tradisjoner som reagerer både på at mannen fridde på den dagen kvinner tradisjonelt kan fri og at vi droppet en bryllupsfest med de nære.
Vi hadde en knallfin seremoni, og en herlig weekend rett etterpå.
Om andre vurderer å gjøre det på den samme stille måten, så kan jeg ikke annet enn å anbefale det.
Jeg er sjeldent eller aldri misfornøyd, hvertfall ikke over lengre tid. Men i dag er jeg det. Jeg er misfornøyd med en hårklipp, det har jeg aldri vært før. Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over meg selv, skuffet over at en hårklipp kan føre med seg misnøye. Der er da alvorlig talt en god del andre tema jeg kan væe misfornøyd over og når jeg først er inne på det, så burde det nok plage meg mer at
isbjørnen Knut, ikke har det bra. Enn å være irritert over at media kaller en narcissist for en psykopat og at vi i det hele bruker de begrepene om et dyr. Men nå plager altså håret meg mest. Jeg skal prøve å skylde på at det er verdensbildet det er noe galt med, at jeg blir bombandert med så mange inntrykk fra media, at hjernen min velger å fokusere på små uskyldige personlige tragedier som en dårlig klipp, slik at sinnet mitt skal forbli helt. Det er altså ikke meg som er gal, her jeg sitter misfornøyd på do, med en laptop på fanget og blogger om isbjørner og den dårlige klippen min. Det er media.
Jeg tror ikke på den tradisjonelle familien lenger. Den er ikke en klippe for folk flest, de menneskene de har blitt belastet med, fordi de deler gener. Min familie beundrer jeg skrekkslagent, og noen av dem på avstand. Mennesker en kun møter for å utveksle julegaver med, de betyr egentlig ingenting. Likevel møter en dem, en prøver å være hyggelig mens samtalen dreier seg om nære fjerne ting. "Jasså, du er gravid igjen."
Heldigvis er jeg velsignet med noen gener jeg ikke er redd for å arve eller bringe videre, men min genetiske formel består også av en del negative fortegn og ukjente komponent.
Familien min er splittet og delt, noen jeg ikke deler gener med er de samme jeg vil dele livet mitt med.
Nær familie er ikke de du deler flest gener med, men de du vil dele mesteparten av livet sammen med.
Ordet er ikke ditt,
det er ikke satt,
men tilhører fellesskapet.
Budskapet,
formes av alle.
Hva de vil gjøre med ordet,
bestemmer ikke du lenger,
du har gitt det vekk.
Ingen mestrer ordet,
de mestrer sitt publikum.
En bygger tårn av forventninger,
vakre høyreiste tårn.
En beundrer dem,
lar dem fenge seg.
De vokser under beundringen,
vokser seg høye og vakre,
men svake.
Derfor knekker de,
knekker under tyngden du gav dem,
under forventningene de ikke hadde rygg til å bære.
Du blir skuffet over dem,
gråter over tomheten de har etterlatt seg.
Du gjorde det mot deg selv.
Jeg har en slik gravidmage som strutter, allerede når jeg er fire mnd på vei, ja så kommer den først inn døren. Å komme med den magen på et jobbintervju er ikke lett. Det er utrolig hvor dum en kan føle seg. Jeg vet at en ikke har lov til å diskriminere gravide, jeg vet hva rettighetene mine er. Men ærlig talt, jeg forstår jo at den potensielle arbeidsgiveren ikke så for seg en drektig ku krøkende inn døren. Jeg vet og har en viss forståelse for at
79% av arbeidsgiverene ikke ønsker å ansette noen som er gravide. Men jeg har enda ikke og kommer nok ikke til å ta imot
rådet fra arbeidstilsynet om å ikke si at jeg er gravid. Jeg er nok både dum og naiv, men samtidig har jeg en liten drøm om at en arbeidsgiver skal finne ut at meg vil de ha, at jeg er verdt bryderiet med et langt fravær allerede etter fire mnd.
Hva er det som skal til før en sier ifra at nå er det nok. Hvor mye finner du deg i å bli tråkket på?
Mitt inntrykk er alt folk flest lar seg bli trampet ganske heftig på før de tør å si ifra om at nå er det faktisk nok. Hvorfor lar en det gå så langt, hvorfor skal en være så redd for å bli mislikt eller å støte noen med grensene sine, at en lar andre mennesker gnage på ryggraden sin i så lang tid. Jeg vil vel egentlig heller være en
bitch enn en tøffel.
I 2008 skal jeg være mer bitch, jeg skal si mer ifra og ta mer hensyn til mine behov fremfor frykten min for å trakke på andre.
Det var et pussig tilbud, jeg turte ikke å følge det opp.
En kan bruke ubeskrivelig mange timer på å kreere pepperkaker, selv når en har kjøpt ferdig deig på Rema.
Først må jo en vaske alt som er vaskbart og skal være i nærheten av maten, så må en kjevle ut og stikke ut pepperkakene, før en laget et mislykket brett fordi en er usikker på hvor lenge de skal stå i ovenen. Etter å ha kommet mot slutten finner en ut at en må lage med knuste drops i, fordi det er så stilig. *fikse drops og knuse*
Etter en har brukt halvannen time på å få stekt tre brett er det tid for pynt. Julesangene en endelig klarte å finne frem fører til at barnet som har spist store mengder nonstop allerede, hun rocker villt og uhemmet rundt på kjøkkenet i sukkeekstase.
Det er da en tørker en liten gledeståre og konkluderer med at en er en heldig liten djevel.
At nedvasken av kjøkkenet før neste jul må taes etter bakingen og det at knøttet lærer av pappaen å lage dobblenonstop-pupper på pepperkakedamen ikke nødvendigvis er bare en ulempe.
Opp sammen, ned alene
Noen eier glede, andre låner
Å være sammen alene
Å være alene sammen
Summen av menneskesangen er midten av sannheten
Men ingen av oss er der, alle er utenfor
Jeg er midten og svaret sier du
Sannheten og malen sier hun
Det er alle sier jeg
Derfor er det ingen
Det gylne snitt
I dag lærte femåringen meg noe nytt:
" Det er fint å skulle få baby i hus, for da har vi masse å snakke om!"
Jeg lærte også at om en ikke kan å småprate om sin egen graviditet med bekjente engang, ja da er en virkelig dårlig på smalltalk. Hvertfall når de bekjente slår til med reaksjonen: "ja men du virker ikke akkurat overlykkelig."
Jeg burde nok lære meg å delta på småprat og vise overdreven entusiasme når jeg snakker om fine ting med andre mennesker. Men jeg tror ikke det er verdt bryet.
Jeg er en slik vordende mor med kulemage og bollekinn, jeg drømmer om babyer og bruker mye til på å se på vogner og tilbehør. Midt i all babyforberedingen og redebyggingen har jeg også prøvd på å finne min tilhørlighet blandt andre vordende mødre på nett. Men det er en ting som forundrer meg og i det siste har begynt å bekymre meg. Jeg mangler urkvinnen i meg selv.
De andre vordende snakker om fødsler og spark fra magen, uten å virke skrekkslagen og paralysert. De har den, dette er en naturlig prosess- holdningen som jeg nok sikkert burde fått nedarvet. Selv de som skal gjennom det for første gang, er ganske avslappet. Jeg forstår ikke at en kan ha et avslappet forhold til å bære rundt på et bittelite menneske inne blandt organer og tarmer, også påstå at det er naturlig.
Herlighet, der inne bak den stadig mer fremtredende navelen min, så henger det et lite menneske i en streng av kjøtt og blod, vi deler blodbane, men den har et eget bittelite hjerte som banker, fort. Det er jo helt vannvittig.
Inne i magen min, så skvalper det med vann og kake, og rundt turner det et bittelite menneske som vi kaller foster. Det har ørsmå figerer med mikroskopiske negler og det drikker og tisser i vannet sitt. Det kan da ikke finnes noe mer absurd enn det.
I går kved bikket vi en ny uke, mandag er lese om det nye mennesket- dagen. I går leste vi om uke 16, bittelillemennesket kan få hikke leste jeg da. Ja fordi det drikker vannet som skvulper der inne. Jeg leste også at jeg kan kjenne små bevegelser der innefra, og siden da har jeg kjent etter, ineffektiv og skrullete, så sitter jeg her og kjenner etter inne i magen, intenst. Er der noen som hikker eller leker nå?
Jeg trodde jeg tenkte
Den første lille iskrystall gjorde regnet vakkert i natt, og med seg hadde den milliarder andre små iskrystaller.
De bredde seg over landskapet og i morgensolen glitret de vakkert mot meg.
Snart vil de smelte bort, ikke tenkte jeg på hvor fort alt kan være over.
Fuglene sang denne morgen, Men jeg hadde ikke tid til å se dem eller høre på.
Jeg tenkte på alt som måtet ordnes til advent, jeg tenkte på lilla lys, på adventskranser, på alle julegavene som måtte kjøpes inn. Jeg satt nøkkelen i tenningen og begynte å kjøre.
Enda lå verden stille rundt meg, morgensolen blinket svakt i milliarder av krystaller.
Jeg tenkte på hvilken kaker som skulle bakes, lurte på hvor mye penger jeg skulle bruke på gaver,
glemte av stundene jeg skulle ha sammen med familien, der vi pakket inn gaver,
glemte visst hvor mye smilene rommer når vi er sammen.
Nå var jeg snart fremme.
Jeg glemte visst av iskrystallene som glitret skarpt mens solen snek seg over bakketoppen.
Ikke tenkte jeg på hvor fort alt kan være over.
Dette er min første blogg, den første her inne hvertfall. Jeg har prøvd å blogge før, men det har vist seg at jeg ikke er noe flink til å snakke med meg selv. Likevel prøver jeg igjen. Jeg har vel samme følelsen som de andre bloggerene, at der ligger noe som må ut. Hva det er vet jeg ikke enda. Det er den største fordelen med en blogg. Jeg kan bruke den som jeg vil.
Jeg har en del å velge i. Jeg kan snakke om svangerskap, siden jeg er midt oppi et. Jeg kan blogge om strikking, det alternativet henger nært sammen med det forrige, derfor kan jeg bare kalle det redebygging. På den andre siden kan jeg godt bruke bloggen til å tilfredsstille behovet mitt for å vise hva jeg lager, bilder jeg tar eller maler, ting jeg skriver når jeg tror jeg er dyp. Jeg har også god kunnskap om angst og frykt, jeg kan nok snakke mye om frykter.
Heldigvis er jeg ikke så flink å velge, heldigvis sier jeg fordi jeg ikke fungerer innenfor rammer og forventninger, mine egne forventninger presser meg like mye som andres. Likevel finner jeg det svært underholdende å putte andre i båser, plukke dem istykker med meningene mine. Så selvmotsigende er jeg altså, og så lite kristelig. Gjør mot andre det jeg ikke vil at de skal gjøre mot meg. Jeg vender heller ikke det andre kinnet til, men jeg har et blikk som får de fleste til å krympe seg.
Det slipper du å se, så du kan leke nådeløs og rettferdig gud mens du dømmer meg.
Nå ligger hodet på hoggestabben, pennen er ført.
